Dyna hengte ved ovnen og like etterpå omsluttet den varme dyna kroppen min. Jeg sloknet med det samme og båvåknet senere av en lyd.
Tror ikke den kom fra drømmen. Jeg stivner, hjertet slo noen ekstra slag, låste jeg døra ? Jeg løfter litt på hodet, spisser ørene, hva er den knitrende lyden ?
Jeg kom på peanøttposen fra i går …. Hjelpe meg, er det mus ? Jeg kommer meg ut av frys tilstanden, setter meg opp i senga. Jeg ser etter hjelpemidler, heldigvis, der ser jeg en langkost, uheldigvis er den for langt unna. En kriger gir seg ikke så lett, så jeg tøyer, strekker og ramler nesten ut av senga. Langkosten er den eneste redningen og omsider får jeg tak i den. Jeg fekter og banker i gulvet, roper og skriker. Min dramatiske hjerne “ser ”mus over alt. De har store hoggtenner og borer seg inn i føttene mine. Trør jeg ned på gulvet, er jeg ferdig.
Kampmodus går over til flukt modus. “Jeg må bort herfra”, roper jeg før jeg tar noen dype pust. Så tar jeg sats og slenger det venstre beinet ut av soverommet og inn på kjøkkenet. Høyre bein er fremdeles i senga og i den stillingen stivner jeg. Mens jeg står skrævanes, bobler galgenhumoren opp, latteren gir meg kraften tilbake. Med en kraftanstrengelse får jeg dratt det høyre beinet ut av senga og ned i gulvet.
“ DE FANT HENNE, MEN HUN VAR DELT I TO” sto det i VG
Jeg kommer meg kjapt i klærne og drar fra hytta og ned til leiligheten. Klokka er 03 på natta og tankene kverner i ett kjør. Skal jeg selge hytta ? Sette ut musefeller ?
Jeg tok et valg, frykten får ikke styre meg, ei lita mus skal ikke ha slik makt over meg. Det første jeg gjør er å bevisstgjøre tankene mine. Er de realistiske ? Står de i forhold til det som skjer eller er det frykten som maler fanden på veggen ? Det hadde nemlig frykten en tendens til å gjøre.
Ligger de på vent for å angripe meg ?
Nei
Har musene store hoggtenner ?
Nei
Vi de flyge i strupen på meg ?
Nei
Jeg velger å endre tankene jeg har om mus og ser for meg musa som en søt liten skapning som springer inn til nærmeste vegg. Ser for meg det lille hjertet som hamrer av redsel. «Stakkars lita», tenker jeg og føler omsorg for det lille nurket som også prøver å overleve.
Neste dag drar jeg tilbake til hytta og repeterer tankene. Jeg har hele tiden fokus på pusten min og dette fortsetter jeg med helt til det sitter.
Noe jeg aldri trodde skulle skje er å gå barfot igjen og etter hvert føler jeg en samhørighet med alle mus i området.
En kveld ruslet det ei lita skogmus på sofaryggen rett over meg. Jeg åpnet døra og ba henne pent om å gå tilbake til familien sin. På et magisk vi gikk den ut og siden har jeg ikke sett mus på hytta. Musa kom på besøk for å vekke opp frykten min og jeg gjorde noe med den.
Det er ikke slik at målet er å bli fryktløs. Noe frykt må vi ha for det beskytter oss fra farer. Det er den overdrevne frykten som ikke er bra for oss.
