Styggen på ryggen

Rosenterapeuten tar i mot meg, viser vei opp trappen og inn til et loftsrom-. Jeg trår forsiktig inn på et mykt flosset teppe, alt er hvitt her inne. Lyset fra takvinduene gir et gyllent varmt lys på alt det hvite. Det er ingen lyder, small talk eller musikk. Det er helt stille og jeg kjenner at her er det godt å være. Det er ingen krav, ingen øvelser,  spørsmål eller utfylling av intetsigende skjema.

På benken

Jeg ligger på benken, hendene til terapeuten vandrer varsomt men tydelig rundt på kroppen min. Jeg er på vakt. Det er som om hun hilser på den , tenker jeg. …. Så legger hun hendene i ro på øverste del av ryggen min og jeg har lyst å rope «ikke ta dem bort «….. Bli .……. Det er som om hun leser tankene mine. Hendene hennes blir liggende og det er akkurat det jeg trenger. Jeg trenger at noen holder meg – er der. Etterhvert klarer jeg å slippe pusten, det er trygt. » Du har båret mye, sekken din er tung«, sier terapeuten. Jeg lar det synke inn og innerst inne forstår jeg hva hun mener.
Redsel for å knekke sammen og ikke ha nok styrke til å bære livet kan være følelser som setter seg i øvre rygg. For tidlig ansvar kan sette seg der. En gjentagende drøm jeg hadde i mange år : «Jeg går veldig krokete i trange labyrinter og det ble trangt å puste .

Jeg fikk et indre bilde av en svart glatt stein som lå tungt på den øvre ryggen min og holdt meg nede. Etterhvert som tårene og bearbeidingen kom i gang smeltet også den svarte steinen sakte men sikkert bort. Det ble lettere å holde seg oppreist. og det ble lettere å puste.