Det startet med å være flink, mestre og male «riktig.» Etter flere år med prestering endret prosessen med å frigjøring og over til den intuitve delen i meg.
Det første bildet malte jeg til pappa, han fikk det aldri, og det ble malt over. Det var en del av selvstraffingen min og at ingenting av det jeg gjorde var bra nok. Frykt, lengsel og andre følelser ble malt ut, det var som om penselen kunne uttrykte det usynlige som bodde i meg. Det var som en slags transformasjon med å bli hel som menneske der malingen fungerte som et fristed hvor jeg kunne være meg selv. Uten press fra omverdenen malte jeg gjerne på flere bolder samtidig.
Kreativiteten ble helbredende verktøy, inspirert av Eser Afghan, tidligere elev hos Nedrum, malte jeg ut følelser som smerter, frykt, sinne, kaos og lengsel. Motivene kommuniserte med meg, og penselstrøkene ble en ny form for meditasjon, Bildene representerte min indre verden, som jeg utforsket på et enda dypere plan ved å henge dem opp på veggen.
Jeg har lekt med farger og motiver, utforsket nye teknikker, og har ikke vært opptatt av å nå noen mål. Det viktigste har vært å la kreativiteten flyte fritt, samtidig som jeg oppdaget nye sider ved meg selv. Hvert eneste strek og hvert fargevalgt har vært en del av en reise mot selvforståelse og indre fred.
De fleste bildene har jeg malt over fordi jeg ikke følte meg god nok, men det er fortid, jeg har lovt meg selv å slutte med det.