Jeg båvåknet – hva var det ? Tror ikke lyden kom fra drømmen…. Hjertet slår noen ekstra slag, låste jeg døra ? Jeg løfter litt på hodet, spisser ørene, hva er den knitrende lyden bak veggen ?
Peanøttposen, er det den som knitrer ?…. Hjelpe meg, er det mus ? Jeg kommer meg ut av frys tilstanden, setter meg opp i senga. Heldigvis, der ser jeg en langkost, uheldigvis er den for langt unna, men jeg tøyer, strekker og ramler nesten ut av senga. Jeg gir meg ikke, for langkosten er den eneste redningen jeg har – der fikk jeg tak i den. Jeg fekter, banker i gulvet, roper og skriker. Min dramatiske hjerne “ser ”mus over alt. De har store hoggtenner som kommer til å borre seg inn i halsen. Trør jeg ned på gulvet, er jeg ferdig som menneske. Men nå skal jeg skremme dem, slik at de blir redde.
Kampmodus går over til flukt modus. “Jeg må bort herfra,”roper jeg, og tar sats. Jeg slenger det venstre beinet ut av soverommet og inn på kjøkkenet, høyre bein er fremdeles i senga og i den stillingen stivner jeg. Jeg får krampe i lysken og mens jeg står slik, bobler galgenhumoren opp. . Jeg ser for meg store overskrifter i vg : “ DE FANT HENNE, MEN HUN VAR DELT I TO.”
Latteren ga meg kraften tilbake. Med en kraftanstrengelse får jeg dratt det høyre beinet ut av senga og ned i gulvet. Klokka er tre på natta, jeg kommer meg kjapt i klærne og drar ned til leiligheten. Tankene kverner i dagesvis, skal jeg selge hytta ? Sette ut musefeller eller gva skal jeg gjøre ? Etter noen dager med frykt og tvil tar jeg er valg. Frykten og den lille musa skal ikke få styre meg. Jeg tar en oppsummering på tankene mine.
Ligger musene på vent for å angripe meg ? Nei.
Har musene store hoggtenner ? Nei.
Vil de flyge i strupen på meg ? Nei
Jeg velger en ny tanke og det er å se en søt liten skapning som også er like redd. Den springer inn til nærmeste vegg, det lille hjertet hamrer av redsel. «Stakkars lita»! Fra frykt jeg kjente tidligere, begynner jeg å kjenne på omsorg for det lille nurket. HUn prøver jo også å overleve. Jeg drar til hytta og fortsetter å repetere de nye tankene. Samtidig har jeg fokus på pusten min og etter som dagene går slipper frykten taket på mus og andre dyr.
Jeg begynner å gå barfot igjen og etter hvert føler jeg en samhørighet med alle mus i området.
Jeg passer selvfølgelig å ikke friste de med brødsmuler, andre smårester og peanøtter velger jeg helt bort. For jeg vet hvor godt det lukter av dem.
En kveld, sittende i den ene sofaen rusler det ei lita skogmus på sofaryggen rett over meg. Jeg åpnet døra, ber henne pent om å gå tilbake til familien sin og på et magisk vis gjør den det. Dette er noen år siden nå og siden har jeg ikke sett mus på hytta, hverken ute eller inne.
Noe frykt skal vi ha for det beskytter oss fra farer, det er den overdrevne frykten som ikke er bra for oss. Musa kom på besøk for å vekke opp frykten min og jeg gjorde noe med den.