Kropps terapeuten tar i mot meg, viser vei opp trappen og inn til et hvitt loftsrom. Jeg trår forsiktig inn på det myke flossede hvite teppet. Jeg ser meg rundt, alt er helt hvitt og lyset fra takvinduene gir et gyllent varmt lys på noe av det. Det er ingen lyder, small talk eller musikk. Her er det godt å være. Det er ingen krav, ingen øvelser, spørsmål eller utfylling av intetsigende skjema.
På benken
Jeg ligger på benken, hendene til terapeuten vandrer varsomt men tydelig rundt på kroppen min og jeg er på vakt. Følger med hver en bevegelse, det er som om hun hilser på kroppen min …. Så legger hun hendene i ro på øverste del av ryggen min og jeg har lyst å rope «ikke ta dem bort «….. Bli .……. Det er som om hun leser tankene mine. Hendene hennes blir liggende og jeg trenger å bli holdt. Jeg trenger at noen er der. Etterhvert klarer jeg å slippe litt opp, det er trygt.
» Du har båret mye, sekken din er tung«, hører jeg. Jeg er taus, men lar det synke inn, innerst inne forstår jeg hva hun mener.
Redsel for å knekke sammen og ikke ha nok styrke til å bære livet kan være følelser som setter seg i øvre rygg. For tidlig ansvar kan sette seg der. En gjentagende drøm jeg hadde i mange år : «Jeg går veldig krokete gjennom trange labyrinter. Jeg kjenner panikken og det ble trangt å puste. Jeg leter etter utvei og etterhvert som jeg går stiger pannikken.
Etter behandlingen fikk jeg et indre bilde av en svart glatt stein som lå tungt på den øvre ryggen min. Etterhvert som jeg bearbeidet smeltet steinen bort. Det ble lettere å holde seg oppreist å pusten fikk bedre plass.
